Artikkelen er hentet fra Stayer Nr 1. 2006
Hvorfor trener du?
I Stayer skal vi skrive om interessante temaer for alle som trener og definerer seg som stayere eller har lyst til engang å kunne kalle seg stayer. Men er det samme grunn til at alle stayere trener?
Stayers treningsekspert Veslemøy Hausken
Trening er ”fysisk aktivitet på fritiden som gjentas regelmessig over tid med målsetting å forbedre for eksempel form, prestasjon eller helse”. En annen definisjon lyder som følger: ”Trening er planlagte, strukturerte og repeterte kroppsbevegelser utført for å forbedre eller vedlikeholde en eller flere komponenter av fysisk form” (US Dep of Health and Human Services 1996).
Trening er altså fysisk aktivitet med mål og mening. Vil det da si at de som bare løper, sykler eller går på ski tilsynelatende uten noe spesifikt mål eller en velbegrunnet treningsfilosofi ikke trener? For det er mange av dem også. Som verken er opptatt av puls, intensitetssoner eller terskelfart. Hvor fokus snarere er selve aktiviteten, naturopplevelsen, å tømme hodet for tanker, pønske ut nye ideer eller rydde opp i tankene som allerede er der.
I mine møter med mennesker som trener, har det gått opp for meg at grunnen til at folk trener er svært så forskjellig. Ikke alle som knytter på seg løpeskoa, klikker på plass sykkelskoene eller legger klister på racingskia har som mål å forbedre oksygenopptaket sitt eller å trene effektivt eller riktig. Noen synes rett og slett intensitetssoner er noe drit som ødelegger treningsgleden De trener fordi de er vant til å trene, liker å trene eller møter vennene sine på trening. De har det helt greit uten pulsklokker, GPS og treningsdagbok.
De målbevisste: Og så er det en gjeng som på mange måter er litt motsatt. Treningen er noe de må gjennom for å forbedre seg. De er opptatt av pulsen og oksygenopptaket, hvor langt og fort de har beveget seg og overfører dataene fra pulsklokka til pcen. Treningen har et klart formål - å bli bedre. Slitet skal gi resultater og man skal trene så effektivt som mulig.
Mellom disse ekstremene befinner det seg mange. Noen trener absolutt for å bli bedre, men uten å konkurrere eller bruke pulsklokke, lettvektssko og HF-glider. Andre liker godt å konkurrere, men det betyr jo ikke at de ikke setter pris på treningsturene eller har stor glede av å overvinne den våte myra. Man kan godt nyte at man klarer å gå diagonalgang opp hele den lange, bratte bakken uten å automatisk tenke på bakkene opp til Sjusjøen.
Skifte fokus: Jeg er den første til å innrømme at det var vanskelig å skifte fokus fra å være aktiv friidrettsutøver til å bli mosjonist. Det gikk faktisk mer enn ett år der jeg ikke løp eller gjorde noe som jeg vil kalle trening i det hele tatt. Jeg hadde jo ingen grunn til å trene. Hva skulle jeg trene for nå da jeg ikke skulle konkurrere? Jeg manglet totalt motivasjon og ga ikke meg selv sjansen til å kjenne hvor godt det faktisk er å bare trene. Trene uten mål og mening.
Så begynte jeg å mosjonere. Jeg fant ut at jeg liker å trene og at jeg liker å ha et mål. Jeg bestemte meg for å trene mot Birkebeineren på ski og Holmenkollstafetten. Dermed ble det med ett litt viktigere for meg å bruke kunnskapen min om trening slik at jeg visste at jeg trente fornuftig. For meg er det nemlig ingenting som er mer motiverende enn å oppleve fremgang og kjenne at jeg mestrer noe.
Motivasjon er et nøkkelord. Om man er drevet av indre eller ytre motivasjon er ikke så viktig for meg. Men jeg vet at de som har en indre ”drive” og motivasjon til å trene og prestere, sannsynligvis er bedre rustet til å klare å holde motivasjonen oppe selv om de møter motgang. Men hvis du blir motivert av å bruke en ny pulsklokke eller å vite at du skal delta i Marcialonga på ski, blir resultatet uansett det samme. Du kommer deg ut, får trent og blir fornøyd!
Og bare for å ha det helt klart, jeg har ingen motforestillinger mot å kalle fysisk aktivitet for trening selv om man ikke har en konkret målsetting med de fysiske utskeielsene sine...
