Artikkelen er hentet fra Stayer Nr 1. 2007
«Ferieuke» med langrennsski
De siste årene har over tusen nordmenn reist til Dolomittene for å gå italienernes superpopulære turrenn Marcialonga. Med på kjøpet får de fleste en drømmeuke med storslagen natur, særegne og koselige byer og hyggelige mennesker, pluss en skikkelig utfordring og gode muligheter for å leke toppidrettsutøver en liten periode.
Tekst og foto Kenneth Gavoll Hansen
Marcialonga ble første gang arrangert allerede i 1971. De siste årene har rennets status steget i hele Europa, og antall deltagere passerte i år for første gang 5000. Etter at rennet la om fra fristil til klassisk for 4 år siden har også rennet blitt veldig populært blant nordmenn, og i år tok nærmere 1400 av oss turen til Val di Fassa og Val di Fiemme.
Denne artikkelen handler om en aktiv ferieuke som virkelig kan gi deg skikkelig overskudd og bedre form når hverdagen igjen kommer. 10 dager i høyden gir også oss mosjonister og turløpere et verdifull og merkbart løft både kondisjonsmessig og mentalt.
Ikke maken noe sted
Med utgangspunkt i München kjører man direkte gjennom Østerrike, over Brennerpasset og ned til Cavalese som er byen der Marcialonga har målgang. Vi valgte å bo i en liten by rett ved som heter Castello di Fiemme, men det finnes godt med overnattingsmuligheter i hele dalen.
Val di Fiemme og Val di Fassa heter området som omfatter alle små og store byer samt anleggene for alpint, langrenn og hopp. Kjente stedsnavn som Predazzo, Cavalese og Canazei ligger alle i denne dalen. Alle disse små byene blir også besøkt med ski på bena, da Marcialonga som skirenn er lagt like mye til de små byene som ute i skogen. Det er nettopp dette som gjør rennet unikt, og som skaper en atmosfære og en stemning man ikke finner maken til noe annet sted.
Vi ankom Castello torsdag kveld og fredagen ble første gang på ski. En soleklar anbefaling er å legge fredagens økt til løypenettet på Lavazze, der fantastiske løyper kjøres hver dag i 1800 meters høyde. Dette er det ypperste av skiområder for langrenn i Dolomittene. Har man anledning til å reise ned allerede onsdagen, kan du gå Lavazzeloppet på 20km. Her får du virkelig føle hva høydemetere gjør med kroppen.
Flatt og langt
Marcialonga er langt og flatt, men har en del falske flater, og en tøff bakke på slutten. Starten av Marcialonga går på en liten slette, før det braker rett opp i en ganske bratt bakke. Allerede etter 2-3 km går du gjennom den første byen og du får allerede her en følelse av atmosfæren som vil følge deg gjennom rennet. Italienere går for å ha et skikkelig temperament, men vår erfaring er at det hele går ganske gemyttlig for seg. Det er trangt i bygatene, og etter 100-200 løpere er det nærmes bunnløs sukkersnø i enkelte av partiene inne i byene, så regn med noen komiske episoder.
Rennet fortsetter på denne måten, med korte perioder i små byer, der alt foregår på kunstsnø, og så lengre strekker i skogkanten og langs bilveien. Virkelig flatt blir det etter ca 20 km, og man vil merke at de avmålte 70 km ikke er noe hardere enn Birkebeinrerennets 54 km.
Etter ca 45 km kommer man inn på Val di Fiemme stadion der VM har blitt arrangert i både 1991 og 2003.
Monsterbakke
I likhet med Tour de Ski har Marcialonga sin egen monsterbakke. Ved 63 km er det vending i nok en liten by ved navn Molina, og nå begynner det å røyne på for de fleste. Ved passering av 67 km er man fremme ved bakken. Her møtes man av et stort heiende folkehav, varm sol og smøreboder fra Toko. Dette danner rammen rundt bakken du egentlig ikke vil gå opp. Her er det bare å smøre om, takke ja til alle tips, få lagt på noe klister og ta fatt på bakken. Bakken er det bare de aller beste som klarer å stake opp. Anders Aukland satte en standard her i 2006 da Marcialonga hadde innlagt WorldCup ved å ”råstake” opp hele bakken til seier.
Målgangen på toppen av bakken er veldig spesiell, og gjennom de trange gatene i Cavalese blir du tatt imot som en helt uansett hvilket nummer du er. Målgangen er rett og slett fantastisk, og jubelen fra alle tilskuerne i bakken bærer deg frem uansett ferdighetsnivå. Etter målgang er det Italiensk på alle måter, med varm pasta og rundstykker med ost og skinke. Servicen med henting av klær, resultatservice og transport er også helt upåklagelig.
Etter rennet har Cavalese svært mange hyggelige restauranter og hoteller å by på for en feiring av dagens resultater. Flere hoteller holder avslutningsmiddager og banketter, og med mange likesinnede stayere, er det nærmest garantert en hyggelig avslutning.
Mandag videre
Mandag reiser mange hjem etter gjennomført skirenn. Vi valgte å tilbringe flere dager i dette storslåtte området og mandagen benyttet vi til hvile og transport videre til neste sted. Fra Cavalese kjører man nordover mot Canazei, dvs motsatt av traseen til Marcialonga. Ting ser litt annerledes ut fra bilvinduet, og det går nok også opp for en at man ikke får med seg så mye underveis… Veien opp fra Canazei mot Passo Sella på 2400 moh er Dolomittene på sitt flotteste.
Seiser Alm ligger på 1900 meter og kan vanskelig måles opp mot noe annet. Vi tok inn på hotellet Steger Dellai som det norske landslaget benytter på sine høydeopphold i forkant av OL og VM. Verdens flotteste langrennsområder ligger rett uten for døren, høyden er perfekt for å øke hemoglobinnivå og oksygenopptak, og hotellet byr på gourmetmat både til frokost og middag. Et gedigent Spa-anlegg i kjelleren topper kvaliteten, og gjør det til et perfekt hotell for oss mosjonister.
Forsiktig med høyden
Selve skiområdet ligger på mellom 1800 og 2300 moh ergo bør treningsøktene være av den rolige sorten. Med fokus på rolige turer unngår man den berømte høydesmellen, for trening i slike høyder er ingen spøk. Bruk pulsklokke, drikke mye, gå rolig og følg med på kroppens signaler. Jeg kan garantere dere hodepine og slappe kropper dersom dere legger ut i god-tempoet fra dag én. Jeg anbefaler at man de første 2-3 dagene ikke har puls over langturtempo. Skulle man prøve seg på noen intervaller etter hvert, så hold fokus på langintervaller, og gå aldri over terskel. Et opphold på så kort tid gir deg ingen stor effekt uansett, men du har godt med tid til å bryte deg skikkelig ned hvis du trener feil.
Vi tilbrakte fem dager i Seiser Alm, og hver dag ga merkbart mer overskudd. I løypene vil du treffe landslagsutøvere i langrenn fra mange land. Dessuten bruker padle- og ro-landslagene dette området svært hyppig. Sist vinter ble flere av øktene tilbrakt i hælene på Olaf Tufte, Eirik Verås Larsen og Tore Ruud Hofstad.
König Ludvig Lauf
Fredag var det tid for avreise til denne «feriens» siste stopp. Etter en par timers kjøretur kom vi til gipsnissebyen Oberammergau i Bayern, med tette skogholdt og daler omkranset av høye fjell, ikke langt fra det kjente vintersportstedet Garmisch Partenkirchen.
König Ludvig Lauf er Tysklands svar på Marcialonga, og er også et flatt skirenn, 50 km friteknikk lørdag, og 50 km klassisk stil søndag. Her får man virkelig følelsen av å gå et skirenn i en park. Monolittrennet må nok ha hatt mye av den samme følelsen under sin storhetstid. König Ludvig Lauf er også en del av Worldloppet, og nivået er det samme som i Marcialonga. Antallet totale deltagere er riktignok ikke like stort, men rennet har en meget hyggelig atmosfære og arrangementet i seg selv følger tysk system og orden. Etter endt skirenn søndag er det derimot ikke stort sett mer enn tiden og veien til flyplassen. Rennet setter således en verdig slutt på en ekte stayerferie, med et garantert løft både mentalt og formmessig. Mange går sine beste skirenn etter denne uken og følelsen sitter lenge i.
