Artikkelen er hentet fra Stayer nr 5, 2007
Gjenpplev ruta til Klondyke
Stein P. sine beste turtips
The route of -98. I juli 1897 ankom Tom Lippy San Fransisco med dampbåten Excelsior. I kofferten hadde han gullklumper til en verdi av $50.000. De hadde han funnet i elvegrusen i Alaska. Elva het Klondike. The rush was on!
I løpet av de neste to årene strømmet 100 000 menn til Dawson City, Yukon, Bonanza Creek og Klondike River. Den korteste og billigste ruta til forventet rikdom gikk med båt til Skagway i Alaska, og videre derfra over Chilkoot Pass til Yukons kilder – The Chilkoot Trail. Bare halvparten av de som la i vei nådde fram. Og nesten alle som nådde fram kom for sent.
The meanest 32 miles in the world het det om turen over det 1016 meter høye fjellpasset på grensen mellom Alaska og Canada. Vinteren 1898 ble det hogget 1500 trappetrinn i den bratte fjellsiden opp til skaret – The 1500 golden stairs. Hele vinteren gikk en kontinuerlig strøm av lykkejegere opp og ned den lange bakken. Det så ut som en maursti. De som hadde råd, leide indianerbærere. I april 1898 omkom 63 personer i et snøras – den alvorligste ulykken under hele Klondike-rushet.
På toppen av passet var det en canadisk politipost som kontrollerte at alle hadde med seg forsyninger for et år – 900 kg proviant og utrustning. De fleste brukte rundt tre måneder på å frakte utrustningen de ca 50 kilometrene fra havna ved Skagway til Bennett Lake. Herfra fulgte de Yukon River i 800 km på selvlagde båter, prammer og tømmerflåter. Det var et slit – og det var et eventyr.
Gullrushet til Klondike tok slutt like brått som det begynte. Fortsatt ligger restene etter lykkejegerne langs stien slik de ble etterlatt i 1899: Utgåtte sko, gullvaskepanner, kaffekjeler, ovner, telt og knokler etter noen av de 3000 hestene som stupte langs ruta. Og det er dette som gjør hele opplevelsen i dag. «Verdens lengste utendørsmuseum» er den gamle gullgraverruta blitt kalt. I dag er den gamle gullgraverruta blitt nasjonalpark og ferdselen over fjellet er regulert. Ferden mot de gamle gullfeltene stiller ikke større krav enn til en norsk gjennomsnittsfjellvandrer, selv om det er riktig som parkadministrasjonen skriver, at ruta er «…øde, anstrengende og krevende. Fotvandrere må være selvforsynt, erfarne og i god fysisk form. Terrenget er ulendt og været ofte ekstremt utfordrende.»
Det er fortsatt mulig å gjenoppleve en av de mest eventyrlige og krevende fotturer som menn (og noen få kvinner) har lagt ut på frivillig.