Artikkelen er hentet fra Stayer nr 5, 2007
Det viktige skiutstyret
Det har vært over 200 skifabrikker i Norge. På det meste var så mange som 80 virksomme samtidig. Nå er det kun tre fabrikker tilbake. Stayer har sett nærmere på skifabrikkenes historie.
Askjem skifabrikk i Vestfold lagde glassfiber ski for langrenn midt på 1960-tallet. Fra venstre: Erling, Ole og Kjell Erik – alle Askjem.
Hvor mange tenker på sportsutstyrets opphav og hva som kreves for å lage ski, sykler eller joggesko – hvilken lang og kronglete utvikling som ligger bak det vi kjøper i butikkene?
Ski for eksempel, moderne, lette kunststoffski, så solide at de tåler det meste og glir bra på all slags føre, de har gjennomgått en enorm utvikling fra verdens første fabrikkski ble produsert på Fåberg ved Lillehammer i ca. 1882.
Fra århundreder tilbake fantes det ulike typer ski i norske bygder, lagd av skimakere til nyttebruk. De var tilpasset lokale forhold og bestod av lokalt voksende treslag, og ble brukt på jakt, bakkemoro og kirkebesøk. Samene brukte tidlig to skistaver og gikk mye langrenn, både i lek og av nødvendighet i arbeidet med reinsdyr. Samisk skihåndverk og skiløping var på høyt nivå.
Skimakerkunsten var noe hvermann behersket og gutter ned i åtte-ni årsalder gjorde. Folk blinket ut passende emner i utmarka lenge før felling. Tørking var en tidkrevende, omstendelig prosess som ofte tok flere år og kunne skje i møkkakjelleren.
De mange norske bygdeskimodellene forsvant gradvis fra slutten av 1800-tallet. Skiutstillinger i Kristiania, Trondheim og flere byer pekte ut retningen for fremtidens ski da moderne skisport oppstod fra 1860-årene. Centralforeningen (forløper til Norges Idrettsforbund) tilstrebet en standard til bruk både i langrenn og hopp. Modeller som de tre meter lange såkalte Landske ski, fra Land i Oppland, eller Andor fra Østerdalen – en kort, elgskinnkledt ski til å sparke fra med og en lang ski til å gli på, var uegnet i langrennsløypa eller hoppbakken.
Mens gamlekarene fortsatte med dette og en skistav, ofte en lang hesjestaur, begynte ungdommer på slutten av 1800-tallet å få utstyr mer tilpasset konkurranser.
Det var situasjonen da Simen Rustad i 1882 demmet opp en bekk og begynte å bruke vannkraft i sin skiproduksjon. I løpet av femten år fantes det ca. tjue skifabrikker i Norge, som solgte til et økende antall tur- og konkurransegåere. Lenge var de beste skiløperne også gode skimakere. Mange av skipionerene, som Sondre Norheim og brødrene Hemmestveit fra Telemark, lagde utstyret selv.
I verdens første femmil i 1888, fra Majorstua i Kristiania og to runder á 25 km i terrenget ovenfor byen, med bøtter til å drikke kaldtvann av underveis og middag halvveis, stilte deltakerne med veldig ulikt utstyr. Vinner Torjus Hemmestveit var bra utrustet med Telemarksski. Trønderen Ingebregt Aas, derimot, spente på seg lange ski og brukte én kjempelang stav. På forhånd hadde han skremt konkurrentene og gått styggfort på Bogstadvannet – under femmila svingte han stadig til skogs på ski som ikke passet til kuperte, svingete løyper.
Skiløpere eksperimenterte konstant. I et renn fra Sognsvann i Kristiania i 1887 møtte noen karer med to staver, men ble nektet å starte. Skikken med to staver, trolig innført av samer, finner eller russiske folkeslag, ble vanlig i skirenn i sør-Norge først vinteren 1887.
I 1904 mente enkelte i Centralforeningen at det var galt å bruke to ulike skipar til hopp og langrenn. Skisport burde være som i Holmenkollen i 1890-åra, da gutta tok fart på toppen, hoppet og landet, og så på direkten gikk langrenn innover i skogen – alt på ett skipar. Skistavene manglet ofte trinser. Et geitebukkehorn til trinse var et framsteg, akkurat som skismurning som begynte å komme mer etter 1910.
Men de aller fleste smågutter på begynnelsen av 1900-tallet som ble gode skiløpere begynte på hjemmelagd utstyr fra fedre, bestefedre eller andre slektninger. «Kjøpski» var uvanlig i mange bygder. Folk hadde ikke råd til å bruke opptil en månedslønn på et par ski. Ja, så mye kunne et par ski koste på 1930-tallet, da lønninger i mange yrker lå fryktelig lavt. Oskar Lagmandsveen fra Veldre i Hedmark var gardskar på den tiden. Storbonden hadde stående et skipar på do, og dem kjøpte Oskar for månedslønna tredve kroner.
Moderne langrenn oppstod i Kristiania og omegn, Nordmarka på slutten av 1800-tallet, hvis terreng dannet norm for løyper og utstyr. Svensker og finner utviklet egne varianter av skiutstyr tilpasset sin geografi, med lengre staver og lengre ski. Nordmenn lærte mye av finnnenes lange, smale langrennsski, tilpasset rennene deres på innsjøer – ofte i en trekant, en mil hver vei, tre, seks eller ni mil tilsammen, reale staketester omtrent uten diagonalstil som nordmenn vurderte så høyt.
Tradisjonstro nordmenn mislikte finnenes rekordjag i langrenn, de noterte rekorder på tilmålte distanser. I 1913 gikk Matti Koskenkorva 30 km på 1.34, etter å ha passert 20 km på 1. 02. I Finland gikk mange uten håndtak på lange staur og tok gripetak der det passet.
Først en norsk, så en nordisk standard
Norske skifabrikker og skimakere lagde nokså standariserte modeller omkring 1900. Da etterlignet man en såkalt Telemarkmodell, en skitype som vant skiutstillingen i Kristiania i 1896 og dannet norm for videre utvikling.
Nordmenn tapte ofte skirenn i svenske og finske løyper på grunn av upassende utstyr. Det samme gjaldt svensker og finner i Holmenkollen. I 1903 stilte Nils A. Hedjersson på femmila i Holmenkollen på lange, typisk svenske ski. I frustrasjon over at de egnet seg så dårlig til det kronglete terrenget i Nordmarka, brakk han skiene med vilje og påstod det var et uhell. Det var uråd for svensker og finner å vinne i Holmenkollen med sitt utstyr. Først i 1922, da Anton Collin vant femmila i Holmenkollen, hadde finnene ski mer tilpasset «terrengskigåing». Svenskene fulgte etter. I løpet av 1920-årene kortet svenske og finske skifabrikker ned på skilengden. Først da var elitens utstyr noenlunde likt i de tre landene.
Midt på 1930-tallet kom Splitkein, limte ski, fra Peter Østbye i Norge, opprinnelig utviklet av Bjørn Ullevoldsæter i Nittedal. Riktignok hadde limte ski vært i omløp allerede fra 1891 i Norge og det var blitt eksperimentert mye i tiårene etterpå. Limte ski var, hvis limet holdt, både lettere fordi man brukte ulike treslag, og sterkere fordi sammenlimt tre tåler mer enn hel ved. Et knep var å blande fløte i limet for å få det til å sitte bedre.
Splitkein førte til en revolusjon innen langrennsski på annen halvdel av 1930-tallet. I OL i 1936 gikk kombinertvinner Oddbjørn Hagen på limte, 1,8 kilo lette ski med balsainnlegg.
Moderne tider
Det neste store spranget innen langrennsski kom fire tiår senere, i 1974, da kunststoffski til langrenn fikk sitt endelige gjennombrudd i ski-VM i Falun. Men forut for at Kneissl og Fischer fra Østerrike ble kjent dette året, hadde det pågått en lang utvikling i flere land. Kunststoffski var slett ikke nytt og Norge lå lenge i tet med mange smarte oppfinnelser. Reodor Felgen-typer tok patent på ski med stålbelegg, riller for å slippe skismurning og ulike plastbelegg – uten å klare å omsette det i profitt. Det var dyrt å utvikle ski og usikre inntjeningsmuligheter.
Moderne skiløpere nyter godt av århundrelang eksperimentering og teknologisk utvikling, og kan gå i preparerte løyper med utstyr som er forbasket bra. Mosjonister er langt bedre utrustet enn mange av fortidens eliteutøvere.
I 1950-årene, for eksempel, eide norske eliteløpere i hopp eller langrenn sjelden mer en et par. Hallgeir Brenden fikk ei flenge i den ene skien like før OL i Oslo i 1952. Skifabrikken Alme og Brodahl på Hønefoss klarte ikke å skaffe nye på kort varsel. Brenden tettet flenga med skismurning og tok OL-gull på 18 km.
Slitasje og brekk var et problem med treski.
Ole Ellefsæter gikk kun et renn på vinnerskiene på femmila i OL i 1968 i Grenoble. Grov snø og harde løyper førte til så stor slitasje på skiene at de var ubrukelige etterpå. En femmil på treski på bløtt føre kunne være en skikkelig prøvelse, også fordi spennet i skiene risikerte å forsvinne. Gutta satte skiene i spenn mellom renn.
Det har vært minst 200 skifabrikker i Norge. Trolig drev flest på samtidig i 1940 da ca. 80 skifabrikker i alle fylker utenom Troms og Finnmark var virksomme. Senere sank antallet jevnt for hvert tiår. I 2007 er Madshus, Åsnes og Rønning treskifabrikk de gjenværende skifabrikkene. Det er verdt å tenke på fortidens skimakere og skiløpere når vi rusler inn i butikken og kjøper utstyr.
Men skigleden, den dirrende lysten på å lange ut på snø, kjenne kaldlufta og langrennets magi, den er minst like intens for moderne mennesker – også fordi langrenn er en så perfekt motvekt til et stillesittende innendørsliv.
