Artikkelen er hentet fra Stayer nr 1, 2008
Terrengløp i puma landskap
Jeg vet ikke om det er morrakulda eller frykten for å løpe meg vill i pumalandskap som får meg til å skjelve. Men jeg er i alle fall smånervøs før starten går på mitt 8 km lange terrengløp i California, en tidlig høstmorgen.
Av Torolf E. Kroglund Foto Chris Marolf
Uroen vokser i magen. Jeg har registrert skiltene ved parkeringsplassen som forteller om Garland National Park i Carmel valley og som advarer om at dette er landskap med klapperslanger og pumaer. Det er kaldt så grytidlig på morgenen her oppe i det tørre skog- og fjellandskapet.
Vi skriver oktober, men allerede om et par timer vil formiddagssola varme like godt som en norsk sommer. Jeg vet ikke om det er morra-kulda eller frykten for å løpe meg vill i pumalandskap som får meg til å skjelve.
Jeg er eneste nordmann, og de fleste i startområdet er «locals», men under oppvarmingen kommer jeg i snakk med Ralph som kommer fra en av nabodalene i området. Han røper at han også skal løpe den «korte» ruta på åtte kilometer. Det er langt flere påmeldte på de lengre distansene på 19 km, 25 km og 50 km.
«Vår» løype har stigning på rundt 500 meter. Ralph sier at han skal løpe under 45 minutter, og jeg bestemmer meg for å henge på han så godt jeg kan for å slippe frykten for å løpe meg vill.
Stillehavsterrengløp. Vi tenker at alle amerikanere er feite og bare opptatt av komfort. Men alt er ekstremt i USA, også i motsatt spekter av våre fordommer; og enda mer spesielt er det i solskinnstaten California. Her er amerikaneren en helsefreak og vandrer du på strandpromenaden i Santa Monica eller Santa Barbara vil du bli virkelig overrasket over omfanget av joggere, syklister og rollerskatere. Det ser du også i Central park i New York for eksempel, og i kanskje større omfang enn vi er vant til her hjemme. Løping er en livsstil, og noen mener sågar at «joggingen» stammer nettopp fra California.
En mer ekstrem folkesport i California er såkalt Trailrunning, eller Ultrarunning, som kort og godt er terrengløping. Dette er ikke jogging langs strandkanten eller i parken; men løping i naturen. Og spektakulær og storslått natur er det mye av i California. Såkalt Ultrarunning innebærer at man i tillegg til å løpe i tøft terreng også legger ut på lengre turer enn det vi kanskje tenker som vanlig i Norge. De tøffeste løper 50 kilometer eller mer. Det er langt nok om en løper bortover; men når en løper opp og ned fjellsider og krevende terreng-partier ja, da kan en kalle det en ekstremsport.
Trailrunning vinner stadig nye tilhengere og antall trailruns stiger. Faktisk arrangeres det på det meste ett terrengløp i uka i nord-California.
På min ferie i California med familien min løp jeg Carmel Valley Trail Run som går av stabelen 5. oktober hvert år. Carmel Valley er typisk cowboylandskap en drøy halvtime inn i fjellene opp fra Monterey, som ligger litt sør for San Franscisco. Dette løpet arrangeres av Sarah Spelt og mannen Wendell i Pacific Coast Trail Runs (PCTR). Det engasjerte paret – som er lidenskapelige ultrarunners – står i spissen for 30 terrengløp hele året gjennom på forskjellige flotte steder i California.
Det herlige med Sarah og Wendell og PCTR er at disse løpene er omsluttet av en kameratslig og ikkekonkurrerende omgangsform. Det er ordentlige løp med tidtaking, målområde og det hele, og nettsiden trykker resultatetene. Men likevel er fokuset på å «konkurrere med seg selv» snarere enn med de andre. I dette sympatiske og lavterskel-vennlige aspektet skiller disse løpene seg fra mange av de andre. Ønsker man høyere press og mer konkurranse er det utallige muligheter også for dette naturligvis. Og løpesesongen i California varer i motsetning til her hjemme, hele året gjennom.
5milsslukere i sykt tempo Ralph og jeg begynner i ganske behagelig tempo. Til å begynne med er det et langt flatt strekk. Likevel har vi distansert oss fra den store hopen av løpere (alle distansene starter samtidig) og ligger i en slags tetgruppe.
Tempoet tillater at vi prater litt underveis, og vi måler styrke ved å fortelle våre tidligere meritter. Jeg har hevdet meg i lokale terrengløp hjemme i Norge de to siste ukene og føler at formen er inne. Ralph avslører at han som regel er blant de tre beste på kortdistansen i disse Pacific Coast Trail Runs. Han forteller at de aller fleste løper lengre distanser, også han har gjort det før men en skade tvinger han til å ta de korte distansene. Det blir brattere og brattere. Enkelte steder er det lagt inn tømmerstokktrapper i stien som vi nesten må gå opp. Pusten blir tyngre og vi snakker mindre og mindre etter hvert som vi også kan gløtte opp fra stien, og i små glimt se ut over hele vakre Carmel valley. Det går stadig oppover og jeg må konsentrere meg for å holde følge med Ralph. Det er imponerende at han løper så lett oppover (han veier nok atskillig mange kilo mer enn meg).
Plutselig er det kø bak oss og vi må slippe forbi en rekke sprekinger. Menn med senete muskler i alderen 40 til 60 passerer oss i et tempo som virkelig overrasker meg. Jaja, der ryker seieren roper jeg til Ralph. De løperne der løper 50 kilometer! Peser Ralph, ser på mitt sjokkerte ansikt og ler. 50km med dét start-tempoet? Er det mulig? Ja, det er ganske amazing…ler Ralph.
Konverter til terreng nå! De korteste rutene i PCTR-løpene er 8km og de mest vanlige distansene varierer fra 19 km til 50 km. De lengste rutene er det imidlertid de aller mest hardbarkede (og av en eller annen grunn de eldste) som gjennomfører. 5 timer med terrengløping er uten tvil svært krevende. Ikke minst fordi terrengløping også krever at en er våken mentalt for å finne rett rute, plassere føttene riktig. Det er mer utfordrende på alle måter å løpe i terreng enn asfalt, samtidig som en får noen flotte naturopplevelser på kjøpet.
Det finnes et utall av ressurser på internett om trailrunning, ikke bare i California, men i hele verden. Å kombinere en feriereise med et trailrun løp er derfor en god idé å tenke på. PCTR har webadresse: www.pctrailruns.com. Her er det en liste over alle løpene fra januar til desember over hele California, med gode beskrivelser og fotos fra de forskjellige rutene, samt eget diskusjonsforum for løperne hvor alle aspekter av terrengløping diskuteres livlig. Med så mange løp som arrangeres kommer du helt sikkert til å kunne kombinere ferien med et løp. For øvrig finnes det eget blad som utgis i USA som heter Trailrunner (sjekk: www.trailrunnermag.com). På Narvesen får du også kjøpt det litt bredere løpe-bladet Runners World som også behandler fenomenet trailrunning.
I Norge burde vi ha alle muligheter for å la oss inspirere og å holde på med terrengløping i vår overflod av flott natur her hjemme.
Godt å presse seg. Et stykke opp i fjellsiden blir det tydelig at vi har tatt av på en rute som er eksklusiv for vår 8km. Nå er det bare meg og Ralph. Jeg kan ikke se noen bak oss. Jeg skjønner at vi er alene, og begynner å merke meg litt nøyere hvordan stien er markert. For jeg merker at Ralph hele tiden prøver å rykke litt i fra.
Han er nok lysten på seier, og skjønner at jeg kan gi ham konkurranse. Frykten for å springe alene i pumalandskapet gjør at jeg presser kroppen til å holde følge. Jeg presser smerten gjennom kroppen og ut gjennom føttene, tråkker den ned i den støvete stien med harde tramp. Oppover, nedover, bortover. Og så kjenner jeg, med gedigen skuffelse, at en usynlig hånd griper tak i siden av magen min og holder hardt. Jeg har fått hold, og selv om jeg biter tennene sammen alt jeg kan så greier jeg ikke holde følge med Ralph. Og når jeg må bøye meg ned og bruke et par sekunder for å hente opp en stein å holde i. så øker avstanden til Ralph. Jeg ser på klokka at vi er bare et par kilometer fra målområdet. Herfra er det mye nedoverbakke.
Markeringene er – som alltid i USA – mange og gode og jeg løper meg ikke vill. Idet jeg bryter mållinja hvor Wendell sitter med klokka ser jeg Ralph stå å tøye ut allerede. 42:26 forteller Wendell og smiler anerkjennende til PTRs første deltakende nordmann. Ralph var inne på 41:12, noe som er personlig rekord for ham. Løyperekorden er på like under 40 minutt.
Takk for at du presset meg så hardt sier han. I målområdet er det rigget opp bord med; sjokolade, frukt og kalde bokser med Coca-cola. Og ikke minst nylaget deilig chili.
Jeg har presset meg så hardt at jeg foreløpig nøyer meg med en kald Cola-boks mens jeg legger meg på en benk i morgensola som allerede tar godt. Jeg nyter sola et øyeblikk og smaken av Amerika i munnen, mens jeg ser på maurene som kravler i det tørre støvet. Etterpå skal jeg kjøre ned til Monterey og slappe av på stranda. Dette er perfekt, tenker jeg.
Det er enda et par timer til ultraløperne kommer i mål. Men for dem er den gamle klisjéen en sannhet: «veien er målet!». Eller som en av de ivrige ultraløperne fra California skriver på sin myspaceblog i et sitat av dikteren T.S.Eliot: «Only those who risk going to far, can possibly find out how far one can go»!
