Når beina lystrer!
Stayer 04/2008:
Å arbeide sammen vil gjøre alle sterkere. Gleden over over trening og ritt blir større!
Den første del av klassikerne er over, mens vi (klassiker-laget) strekker litt på beina og slepper oss litt ned, er det andre i laget som tar over. Vi har hatt en fantastisk sesongåpning, med Milan-Sanremo som toppet det hele. Fabian Cancellara har vært flygende, men ikke bare han. Hele laget har kjørt godt, vi surfet på en «medgangsbølge» en periode. Om Fabian har tatt seg av de største seirene, har flere av guttene hatt sin dag og vunnet løp.
Måten vi har vunnet de fleste løpene på er etter et utrulig bra lagarbeid. Det er sjelden en syklist vinner sykkelritt uten et godt lag bak seg. Jeg kan ta en sammenligning fra fotball. Målmannen kaster ut ballen til forsvaret, de tar med seg ballen opp til midtbanen, angrepet bygges så videre opp av midtbanespillerene, før de spiller ballen over til spissene som igjen scorer mål – noen ganger… Man ser sjelden noen gå over hele banen for så å score mål, det samme innen syklingen. Man vinner aldri sykkelløp helt uten hjelp.
Laget fungerer optimalt sammen, alle gjør sin del av arbeidet. Kommunikasjonen med sportsdirektøren er god, mekanikeren har gjort sitt arbeid, sykkelen virker som den skal, massørene sørger for mat og drikke i langingssonen. Samspillet mellom rytterne fungerer. Vi spiller ut kortene (les ryttere) riktig og sitter igjen med jokeren og vinner! Når en har gjort sin del av jobben, og noen andre vinner vil jeg påstå at følelsen ved å vinne er like stor som å vinne innen andre lagidretter.
Kanskje er dette noe dere turryttere også kan tenke over. Prøv å arbeide mer sammen, dette vil gjøre alle sterkere, støtt hverandre og «dra» i samme retning! Bokstavlig talt! Dette vil skape enda bedre samhold i gruppen, bedre humør og gleden over treningen og rittene enda større. Da jeg begynte å sykle var det nettopp i et turrytter-miljø jeg startet. Når jeg tenker tilbake husker jeg utrulig mange episoder som vi kunne vært foruten. Vi syklet fra folk på trening (de kom selvsagt tilbake), noen satt bare på hjul og fikk dårlig utbytte av treningen, folk kjeftet og skreik i stedet for å komme med konstruktiv kritikk, noen var mer opptatt av å ha det beste utstyret enn å trene, mens andre ikke holdt vedlike sykkelen. Tro ikke at det var de unge som var de verste, nei de verste var godt voksne personer
Jeg har vært «spiss» noen ganger i år. Jeg har scoret en gang… Det var i en semiklassiker i Belgia i vår. Faktisk en av de største seirene i min karriere. Følelsen av å lykkes er enorm, å kunne rulle over streken, strekke armene i været å symbolisere at dette er min dag er god! Bare noen av disse dagene i løpet av året holder motivasjonen oppe til å trene over 1000 timer og sykle ca 30000 km et år til… Uten laget bak meg hadde jeg aldri vunnet.
Følelsen av å bare flyge opp bakkene, kjenne beina lystre er en herlig følelse. De «gode beina» er der, en kan bare kjøre på, et lite hviletråkk og en er klar igjen. Det er en herlig følelse å være i form, så får det så være at den kom litt før tiden i år…
For planen fra starten av året var å kjøre Giro d’Italia. Slik ble det ikke. Formen kom hurtigere enn jeg hadde planlagt og jeg er redd den ville gått ned i løpet av mai når Giro’n går. Derfor ble jeg sammen med den sportslige ledelsen i Team CSC enig om å droppe Giro d’Italia i år for å bygge opp en ny og mer stabil formtopp frem mot Tour De France. Så jeg er slett ikke skuffet over dette. Tar det som et kompliment at jeg er inne i Tour de France-bildet. Jeg kjører Luxemburg Rundt og Sveits Rundt som oppkjøring. Jeg er ikke uttatt til Tour de France, men om formen er der har jeg fått vite at sjansene er der. En evt. Tour deltakelse er også bedre med tanke på OL i Beijing. Så får vi bare krysse fingrer og håpe på at formen kommer i rett tid denne gangen! n
