En stayer-Bestemor
Stayer 04/05 2008:
– Du holder deg utrolig godt til å være skuespiller. Jeg mener, du er skikkelig sprek til å være 63 år!
– Mannen min er 10 år yngre enn meg, vet du. Jeg må nesten holde meg i form. Hehe.
– Men neida, myten om teaterskuespillere ligger kanskje ikke i joggeskoene. Jeg løper annenhver dag. Ikke bare for helsa si skyld, jeg har for eksempel fått skrevet og sletta mange brev i hodet på løpeturene. Eller de dagene da ting kan virke litt svart, kan jeg komme tilbake fra tur og spørre meg selv, hva var det som var så svart? Løping er virkelig en liten og billig investering til å få så mye igjen for det.
– Og så er det så mye som skjer med kroppen når du blir eldre. Det går an å være litt overvektig når du er yngre, men ikke etter at du har runda 40-50 åra. Mange blir liksom litt mer satt som tjukk. Du har litt mer å gå på når du er i form. Apparisjon!
– Apparisjon?
– Apparisjon er et fint ord for fremtreden og måten en viser seg på. Hvordan en ser ut.
Anne Marie Ottersens apparisjon kan minne litt om Tina Turner. Svært høy stayerfaktor, er bestemor med bra bein og har ekstrovert fremtreden. Humor går som rød tråd i det meste hun gjør og sier. Hun har vært ansatt ved Nationaltheatret siden hun gikk ut av Teaterhøyskolen i 1970, et tiår Ottersen var politisk aktiv feminist. I dag bor hun i Holmenkollåsen med mann og barn. Ved siden av Norges største og eldste teaterinstitusjon har hun hatt mange oppdrag. Dama er jo ordentlig bred i replikken. Som i Hallo i Uken på P2, og når hun har medvirket i politisk teater og film, mest kjent er Anja Breiens Hustruer-trilogi (den første filmen kom i 1975), men hun spilte også i teaterforestillingen «Jenteloven», som handlet om kjønnsroller og i en rekke tv-serier som Fredrikssons Fabrikk, Bot og Bedring, Amalies jul og Holms. Sistnevnte med ektemannen og skuespiller Lasse Lindtner.
– Da vi møtte hverandre var jeg 40 og han 30. På den tiden var det kanskje stor forskjell. Vi ler fremdeles godt av regissør Per Bronkens uttalelse da det ble kjent av vi var sammen; «Lasse Lindtner ofrer sitt unge liv for å kaste lys over Anne Marie Ottersens livsaften!».
– Jeg begynte å løpe for 23 år siden, da var jeg 40, og jeg og Lasse ville gjøre noe positivt sammen. Det ble ikke bare løpeturer, for Ottersen fikk sitt ene felles barn med Lindtner 20 år etter sin førstefødte. Da var hun 46 år. Det kaller vi en stayer. Verbalt sett går Ottersen i galopperende fart. Løpesettet hennes derimot er bokstavelig talt trippende. Hun har de korteste stegene Stayer har hatt på testmølla til nå.
- Jeg er god på å løpe sakte og langt, som jeg en gang sa til Bjørn Skagestad
- Jeg kan løpe sakte og kort, svarte han.
28 kg
Den eneste måten å stoppe muntrasjonsråden på er pusteslange i munnen og klype på nesa.
- Det der får jeg litt klaustrofobi av, sier Ottesten da testleder Svein kommer med neseklypa.
- Det hjelper ikke å prate når du får på deg slangen, det blir bare uforståelig grautlyd uansett, sier han, og forklarer hva som skal skje, at det er litt stigning på mølla, at farten skal øke underveis og så må hun prøve å hoppe til side med hvert bein når hun ikke greier mer eller hvis hun skulle føle seg dårlig.
Men først skal hun veie seg. Forholdet mellom vekt, alder og 02-opptak er viktig for å havne riktig på skalaen.
- Jøsses, må jeg veie meg også? 28 kg, kommer det kontant fra skuespilleren på vekta.
– Mannen min veier forresten snart bare tre og en halv kilo. Han er i bedre form enn meg om dagen. Jeg var syk i fjor og har litt å ta igjen. Vi prøver å løpe så ofte vi kan sammen – i Nordmarka. I Bergen hvor Lasse jobber om dagen blir det også turer.
Løpementor
Ottersen sier hun løper fordi det er så godt og gjør så godt. Da hun begynte å løpe hadde hun lyst å være med gutta på løpetur, og hennes mangeårige kollega ved Nationaltheatret, Jan Hårstad, var en av dem.
- Han har vært min løpementor. Det var da jeg ble spurt om jeg ikke skulle prøve en halvmaraton.
- Jeg tenkte hvorfor ikke, og løp min første i Oslo på 2.03. Det er persen min. Til sammen har det blitt over ti halvmaraton pluss en helmaraton . Lasse piska meg frem på trening, to runder rundt Sognsvann. Folk lo, vet du.
Men det som faktisk er en morsom historie er da Lasse og jeg skulle prøve oss på Nordmarkstravern (30km fra Stryken til Sognsvann) som er noe helt annet enn et gateløp med oppmerka løyper og publikum langsmed. Allerede på startstreken var vi litt usikre, vi skjønte ikke hvor vi skulle stille oss opp, folk stod oppstilt i puljer, så vi stilte oss ved siden noen jenter vi synes så hyggelige ut og plutselig var det en som ropte klar,ferdig gå og borte var de, som en bisverm. De suste av gårde. Vosj! Lasse og jeg løp så å si alene fra start og etter en stund løp jeg fra han for jeg var i bedre form på den tiden, men omsider slo det meg at jeg ikke hadde sett noen løpere på langt og lenge. Ikke engang disse frivillige karene som kunne stå i noen kryss og fortelle veien.
- Jeg trodde jeg var kommet til den endelige løypa, som strakte seg bred og flat foran meg . Men hver gang jeg kom til en sånn, så møtte jeg en kar. Ottersen gjør et innoverpust, blir mørk og barsk i målet og etterligner de frivillige hjelperne langs traseen.
«Traver’n? Da er det den veien, bakken ser litt bratt ut nå , men…» Sånn var det hele veien. Bare bratte bakker.
- Men endelig kom det en fyr bak meg, jeg gjorde tegn til at han skulle løpe forbi, men han holdt seg liksom bak og da skjønte jeg at han også var usikker på om han hadde tatt riktig vei. Da Lasse plutselig dukket opp i skauen og var i ferd med å peise fra meg truet jeg med at han måtte slå følge med meg og freste inn i øret at han fyren bak kunne være en voldtektsforbryter, - skal du bare forlate meg her langt inne i Nordmarka!
- Vi er kanskje ikke de største løpestrategene med nummer på brøstet, men det var moro gitt.
Mye mer å gå på
Ottersen er seig, og hennes ene helmaraton må nevnes. I 1990. Langt tilbake i det forrige årtusen, men dog; fra Bislett gjennom Bærum forbi Sandvika og tilbake til Bislett. I dag driver hun litt med intervalltrening, men mest turer i rolig tempo.
- Jeg leser så mye forskjellig om intervaller. Noen mener det ikke er nødvendig, andre mener det viktig for formutvikling. Det viktigste for meg er at jeg blir svett. Men 02-opptaket øker vel hvis jeg trener litt hardere innimellom, sånn at jeg må hige etter pusten?
- Du skal få kjørt deg litt på mølla, tenkte vi.
- Jeg så det nummeret hvor dere testa Knut Arild Hareide. På bildet henger han helt utslitt over mølla. Kan aldri tenke meg at jeg er i så dårlig form. Men han var jo ikke i dårlig form, han tok seg bare helt ut, det skremte meg litt.
- Bjørn Dæhlie pleide visstnok å løpe til han datt av mølla.
Ottersen nikker. Gjør seg klar til å ta i mot slangen.
Etter tre minutter og 30 sekunder veiver hun med armene og må gi seg. Hun ender på 34 i V02.
- Er det bra? spør en ikke helt overbevist Ottersen.
- Ja jøss, det er bra, beroliger testleder. Og du har til og med mer å gå på, men jeg så du havnet lenger og lenger bak på mølla og det er et sikkert tegn på at kreftene er i ferd med å ta slutt.
- Men jeg føler meg ikke sliten. Jeg angrer skikkelig på at jeg ikke ga alt. Jeg tenkte bare at jeg ikke skulle bli så sliten som Hareide, at jeg skulle fremstå som i bedre form.
- Men da scorer du jo lavere i tall på innsatsen.
- Haha. Det tenkte jeg ikke på. Søren. Jeg har mye mer å gå på. Skriv det. Jeg har mye mer å gå på og jeg angrer skikkelig på at jeg ikke tynte meg.
- Tror forresten at jeg skal vurdere mer intervalltrening. Så kan jeg komme tilbake å teste meg en annen gang. Da skal jeg ta i alt jeg har.
